Det er vår i Guds rike nå også, akkurat som i naturen rundt oss. Hassel er et treslag som blomstrer på bar kvist. De små hunnblomstene er så små og unnselige at de er lette å overse. Like fullt er de ett av de første tegnene på at naturen våkner av vinterdvalen.
Omtrent slik er det med de første vårtegnene i Guds rike også. Bare de mest oppmerksomme legger merke til dem. Guds egen hilsen til oss denne våren er likevel tydelig:
”Se, jeg gjør noe nytt! Nå skal det spire fram. Skal dere ikke kjenne det? Ja, jeg vil gjøre vei i ørkenen, strømmer i ødemarken. (Jesaia 43, 19)”
Strømmer i ødemarken, ja. Kanskje er det der du opplever å befinne deg akkurat nå. Etter snart et år med unntakstilstand på grunn av koronapandemien, er mye satt på vent. Kontakten med andre mennesker er redusert til et minimum, felles møtepunkter og arenaer for tilbedelse har det kanskje blitt lite av.
Uvanlige tider. Tider som disse kan innebære både farer og muligheter. Umerkelig er det lett å gli bort fra det nære fellesskapet, ikke bare med venner, men også med Gud når samfunnet stenger ned. Men lavere tempo rundt oss gir også ekstra muligheter til å søke Gud – i enerom og i de små fellesskapene som familie, lifegrupper og liknende representerer. Det gledelige er at mange har valgt nettopp den siste tilnærmingen. Rundt meg ser jeg mennesker som prioriterer bønnelivet høyre enn før. Bønn har til alle tider vært en utløserknapp for vekkelse. Bønn i små fellesskap hører med på veien mot større gjennombrudd.
Gud gjør noe nytt! Repriser er ikke noe for ham. Likevel vil det nye han gjør, følge gjenkjennbare mønster for dem som studerer hans Ord.
Mange av oss er lei av begrensinger nå. Og selv om vi forstår behovet for smittevern og villig deltar i den nasjonale dugnaden, ser vi fram til lysere tider i alle betydninger av ordet. Av og til synes vi at så vel lokale som nasjonale myndigheter velger feil strategi. I den fasen vi er nå, er det lett å ergre seg over mulige former for forskjellsbehandling også. Men ergrelse er sjelden fruktbart. Evaluering er selvsagt viktig, men enda viktigere er det å være på utkikk etter det som spirer og gror i denne tiden. Et godt tips er å ha blikket kontinuerlig festet på Jesus (Hebreerbrevet 12, 2). Da går vi ikke glipp av de åndelige vårtegnene.
Det er vår i Guds rike nå også, akkurat som i naturen rundt oss. Hassel er et treslag som blomstrer på bar kvist. De små hunnblomstene er så små og unnselige at de er lette å overse. Like fullt er de ett av de første tegnene på at naturen våkner av vinterdvalen.
Omtrent slik er det med de første vårtegnene i Guds rike også. Bare de mest oppmerksomme legger merke til dem. Guds egen hilsen til oss denne våren er likevel tydelig:
”Se, jeg gjør noe nytt! Nå skal det spire fram. Skal dere ikke kjenne det? Ja, jeg vil gjøre vei i ørkenen, strømmer i ødemarken. (Jesaia 43, 19)”
Strømmer i ødemarken, ja. Kanskje er det der du opplever å befinne deg akkurat nå. Etter snart et år med unntakstilstand på grunn av koronapandemien, er mye satt på vent. Kontakten med andre mennesker er redusert til et minimum, felles møtepunkter og arenaer for tilbedelse har det kanskje blitt lite av.
Uvanlige tider. Tider som disse kan innebære både farer og muligheter. Umerkelig er det lett å gli bort fra det nære fellesskapet, ikke bare med venner, men også med Gud når samfunnet stenger ned. Men lavere tempo rundt oss gir også ekstra muligheter til å søke Gud – i enerom og i de små fellesskapene som familie, lifegrupper og liknende representerer. Det gledelige er at mange har valgt nettopp den siste tilnærmingen. Rundt meg ser jeg mennesker som prioriterer bønnelivet høyre enn før. Bønn har til alle tider vært en utløserknapp for vekkelse. Bønn i små fellesskap hører med på veien mot større gjennombrudd.
Gud gjør noe nytt! Repriser er ikke noe for ham. Likevel vil det nye han gjør, følge gjenkjennbare mønster for dem som studerer hans Ord.
Mange av oss er lei av begrensinger nå. Og selv om vi forstår behovet for smittevern og villig deltar i den nasjonale dugnaden, ser vi fram til lysere tider i alle betydninger av ordet. Av og til synes vi at så vel lokale som nasjonale myndigheter velger feil strategi. I den fasen vi er nå, er det lett å ergre seg over mulige former for forskjellsbehandling også. Men ergrelse er sjelden fruktbart. Evaluering er selvsagt viktig, men enda viktigere er det å være på utkikk etter det som spirer og gror i denne tiden. Et godt tips er å ha blikket kontinuerlig festet på Jesus (Hebreerbrevet 12, 2). Da går vi ikke glipp av de åndelige vårtegnene.
